Silje (24 år)

Første gang jeg kjente at kroppen min protesterte var i 2010, jeg bodde da i Trondheim sammen med noen venninner og jobbet i tillegg til å studere.

Jeg var som alltid på farten enten om det var på jobb, skole, trening eller med venner. Jeg hadde over en periode følte meg slapp og trøtt, og var konstant plaget med smerter og svimmelhet. Det var vanskelig for meg å ikke kunne gjøre mitt beste lenger, jeg fikk ikke vist hvor flink jeg egentlig kunne være, fordi kroppen ikke spilte på lag. Etter noen måneder måtte jeg gi opp jobben, og jeg var på dette tidspunktet utrolig frustrert over situasjonen. Det tok heller ikke lang tid før jeg måtte gi opp studiet. Jeg hadde ikke overskudd til noe lenger, og mye av energien min ble brukt til å bekymre meg for hva som var galt. Jeg reiste da hjem til familien min, hvor jeg etter flere besøk hos fastlegen ble innlagt på sykehus til utredning for plagene mine. Jeg følte meg da elendig og brukte meste parten av tiden til å ligge i sengen for ”spare” på kreftene. Jeg som aldri hadde vært syk i hele mitt liv, følte meg rett og slett dødssyk. Jeg ble sjekket fra topp til tå, men det fantes ingen forklaring på hvorfor jeg følte meg så dårlig. Dette endte til slutt med at fastlegen sa at jeg mest sannsynlig led av en type utmattelse. Jeg opplevde på det tidspunktet en forferdelig følelse av at ingen kunne hjelpe meg eller gi meg svar på når dette helvete skulle ta slutt. Jeg var så utrolig redd. Jeg var redd for å miste alt jeg hadde, livet mitt! Jeg hadde så mange planer for fremtiden min, og nå følte jeg at ingenting lenger var sikkert. Jeg følte meg mislykket og uansett hvor hardt jeg ville bli frisk, var det ikke noe jeg kunne gjøre annet enn å vente. Det begynte da en kamp for å finne en «kur» mot denne utmattelsen, og i slutten av 2011 etter 1 ½ år med ulike alternative behandlingsformer, fikk jeg et tips om et kurs. Dette var et kurs som hadde hjulpet mennesker i lignede situasjon som meg. Jeg bestemte meg på dagen at jeg skulle på dette kurset. Dette var et valg jeg aldri kommer til å angre på! På kurset møtte jeg en dame som ga meg håp, og noe som i seg selv føltes så uendelig godt. Jeg reiste hjem etter et tredagers kurs, optimistisk som aldri før. Fra å føle seg fanget i egen kropp hadde nå instruktøren gitt meg det verktøyet jeg trengte for å kunne bli meg selv igjen. Selv om jeg helst hadde lyst å ta med instruktøren hjem, forsikret hun meg om at hun var der for meg til jeg var kommet i mål. For det krevde arbeid å bli frisk igjen, og hver gang jeg tvilte var instruktøren der og ga meg det lille ekstra pushet som skulle til. Jeg ble etter hvert gradvis bedre, og jeg lærte meg selv å kjenne på en måte jeg aldri hadde gjort tidligere. Utmattelsen hadde styrt livet mitt i to år, men jeg hadde endelig kontrollen tilbake. Frykten for svimmelheten, kvalmen og smertene var vekk. I dag ca. 3 år etter kurset, er jeg fortsatt ”på sporet” og jeg er snart ferdig utdannet sykepleier. Selv om jeg nå er meg selv igjen, bruker jeg fortsatt det jeg lærte på kurset til å mestre andre utfordringer i hverdagen. Det er rart hvor mye lenger man kommer når kroppen og hodet spiller på lag!