Mariell (29)

Midt i november 2012 endret livet mitt seg drastisk, en helomvending jeg verken var forberedt på eller noensinne hadde trodd skulle ramme meg.

Jeg har alltid vært en person med mye å gjøre, mange krav og forventinger til meg selv, alltid et ønske om å prestere bedre, yte bedre, få med meg mer og viktigst av alt, ikke gå glipp av noe. Men, etter en morgentrening i november 2012 kjente jeg at kroppen ikke var som den skulle. Jeg tenkte at nå brygger jeg på en influensa, men i realiteten var dette starten på en sykdom som skulle vare i lang tid. Kvalme, en konstant influensafølelse i kroppen, magesmerter, leddsmerter, svimmelhet – symptomlisten var lang. Jeg prøvde lenge å prestere på jobb, noe som resulterte i at jeg måtte bortprioritere alt som het trening og venner. Flere morgener måtte jeg ta i etapper for å overhode klare å komme meg ut av døren, og kveldene tilbrakte jeg på sofaen under et pledd. Etter fire måneder måtte jeg kaste inn håndkle og innse at jeg ikke hadde mer å gi. Jeg sa til meg selv at jeg kun trengte et par uker for å komme meg på bena og deretter skulle jeg tilbake på jobb, trening og til alle vennene mine. Disse to ukene, ble til 14 måneder. Jeg var hos den ene legen og spesialisten etter den andre, men ingen kunne si hva som var galt med meg. Jeg ble mer og mer frustrert og formen min ble stadig verre. Etter 6 måneder i 100% sykemelding bestemte jeg meg for at jeg ville gå til en psykolog til tross for at fastlegen min sa at jeg ikke var psykisk syk. Jeg hadde begynt å tvile på meg selv – de fant ikke noe fysisk, da måtte det jo være psykisk. Det tok ikke mer enn tre ganger før psykologen sa at han ikke så noe grunn til å fortsette samtalene da det ikke lå noe psykisk til grunn for min tilstand. Dette var veldig godt å høre, men samtidig var det nok en gang et bomtreff. Nok en gang jeg ikke fikk svar på hvorfor jeg ikke ble meg selv igjen. Jeg prøvde mye rart, mange alternative behandlinger, men ingenting hjalp. Heldigvis har jeg verdens beste fastlege. Han støttet meg hele veien, muntrer meg opp og sa stadig at dette kom til å gå over. På grunn av ham visste jeg hele tiden at jeg kom til å bli frisk. En dag kom alt dette til å være over. I november 2013 leste jeg for første gang om LP. Jeg synes det virket lovende, men var også litt skeptisk da jeg leste en del kritikk om metoden. I mars 2014 var det endelig min tur. Jeg gledet meg til å lære teknikker og metoder – rett og slett få et verktøy som kunne hjelpe meg på veien til å bli meg selv igjen. Fram til nå bestod hverdagen min av å prøve og feile. Nå skulle jeg sette ting i system, lære et metodeverk som jeg kunne jobbe målrettet med mot mitt største ønske: å bli frisk. Og det var akkurat det jeg lærte. I løpet av tredagers-kurset gikk jeg for første gang en tur på 16 måneder, jeg gikk på shopping og jeg hørte til og med på musikk om morgningen. Påfølgende helg var jeg for første gang ute sammen med venninner og en av dem gråt fordi hun var så glad for at jeg endelig kunne være sammen med dem igjen. I løpet av første måned var jeg i gang med lett trening, etter en halvannen var jeg tilbake 30% på jobb. Nå er det 9 måneder siden jeg var på kurs og jeg er tilbake 100% på jobb, jeg trener, jeg er sammen med venner, jeg reiser, og til sommeren skal jeg gifte meg med verdens beste mann. Det er fremdeles en vei å gå, fremdeles mer jobb som skal til, fremdeles en hardere prioritering i hverdagen enn tidligere, men jeg blir stadig bedre og jeg er overbevist om at jeg snart er 100% tilbake både på jobb, trening og sosialt. Mine venner sier at de er heldige som kjenner meg og som har fått opplevde hva jeg har gått igjennom. De har lært mye av meg. De har lært å passe på seg selv og faktisk lytte til sin egen kropp. Man skal ikke alltid kjøre på og alltid prestere mer enn nødvendig på alle fronter i livet. Det er godt nok å være seg selv, og det er lov å prioritere.