Kvinne (1983)

I 2011 opplevde jeg mitt livs største utfordring og kamp.

Jeg ble utmattet etter lang tids stress og veldig nedfor. Jeg kom meg ikke opp av sengen, og følte at livet ikke var verdt å leve. Jeg skammet meg over at jeg ikke klarte å komme meg ut av dette selv. Jeg var desperat etter å få hjelp, og den eneste som jeg følte tok meg på alvor var min veileder. Hun møtte meg med omsorg, forståelse og dømte meg ikke. Jeg var skeptisk til at mentale teknikker kunne snu en sånn situasjon. Samtidig tenkte at jeg kunne like så godt gi det en sjanse, jeg hadde ingen ting å tape på å prøve. Første dagen tenkte jeg at dette kommer til å virke på alle andre enn meg og at det var noe alvorlig galt med meg. Veilederen tok meg til side og fortalte meg at dette kom til å gå bra, og at mange andre i min situasjon hadde klart det. Det gjorde at jeg følte et håp for første gang. Etter noen få uker var jeg tilbake i full jobb og det har jeg fortsatt med i de siste tre årene. De gangene jeg føler på tendenser til utmattelse og blir redd for tilbakefall, så tar jeg bare i bruk verktøyet hun lærte meg, og så blir det bedre med en gang. Jeg er ikke lenger bekymret for å falle tilbake til der jeg en gang var.