Idrettsjente

Min historie om kyssesyken og ettervirkning av dette.

Høstferien 2014 fikk jeg halsbetennelse på en utenlandstur. Når jeg kom hjem gikk jeg til legen for å ta en blodprøve. Jeg skulle reise på ski-samling til Østerrike med et skigymnas noen dager senere, og legen mente at almenntilstanden min var så bra at jeg kunne reise. Jeg kunne trene som vanlig, men måtte holde meg unna kontaktsport. Jeg reiste til utlandet og trente som normalt. Da jeg kom hjem igjen fikk jeg resultatene av blodprøven som viste at det var kyssesyken. Jeg kuttet da ut fotballtrening, men fortsatte med barmark og skitrening. I julen sa det ”pang”. På det første rennet klarte jeg ikke å kjøre halve løypen, og trening var dermed uaktuelt. Jeg ble liggende mye på sofaen og hvile, uten noe særlig aktivitet i tiden fremover. Etter en av-periode i julen, begynte jeg sakte men sikkert å trene igjen for å få kjøre renn utover vinteren. Jeg begynte å trene litt og det gikk greit, men ikke mer enn det. Jeg kjørte med mye lavere intensitet enn hva jeg normalt pleide. Jeg bestemte meg for å begynne å kjøre renn. Etter hvert renn var jeg ødelagt, totalt knust. Jeg fikk ikke puste, samtidig som jeg ikke hadde noe overskudd. Jeg fikk beskjed om at jeg bare skulle kjøre renn resten av sesongen, uten noe særlig trening. Dette funket greit, men jeg var fortsatt ødelagt etter gikk hvert renn. Jeg gikk til legen for å prøve å finne ut av problemet. Jeg ble testet for astma mm, men ingen tester ga utslag.  Jeg fortsatte å bare kjøre renn, og trente minimalt. Utover våren gikk det bedre og bedre, og jeg begynte å trene utenom ski igjen. I august 2015 begynte jeg på skigymnas. Jeg var i super form og alt så ut til å bli et bra år. Det var før jeg fikk et virus som skulle vise seg å ødelegge hele sesongen. Jeg ble liggende i ca. tre uker, uten overskudd og uten energi. Jeg ble sendt hjem fra utlandet på første treningssamling, og ble gående uten trening i en lengre periode. Kroppen funket ikke og jeg var helt utslitt. Jeg klarte ikke fullføre løping, skitrening eller annen intensiv trening. Jeg ble gående sånn hele høsten/vinteren, før jeg startet med opptrening fra Olympiatoppen. I perioden søkte jeg en hel del leger som ikke ga meg noen svar. Jeg ble tatt blodprøver av, EKG testet, syretestet, fikk utredning av pust på sykehus, og ble tatt mange tester på. Ingenting slo ut negativt, og legene hadde ingen svar. Utover våren var det det samme; jeg kunne trene litt, men å kjøre på ski og intensiv trening funket dårlig. Familien kom i kontakt med noen andre som har hatt samme problemet, som hadde gått på et kurs. Jeg tenkte bare ”JA, dette må jeg på”. Jeg gikk inn på nettsiden for å lese litt om dette, men ikke for mye da folk har delte meninger om ting. Jeg måtte bare prøve, da ingenting har hjulpet og dette kanskje var løsningen. Våren kom til en ende, og jeg drar for å delta på kurset. Jeg hadde høye forventninger til kurset og jeg håpte det beste. Etter første dag på kurs var det akkurat som om noe slapp. Jeg hadde fått nytt håp og ny motivasjon til å fortsette. Prosessen ble brukt i perioden etter kurset, og jeg fikk oppfølging fra veilederen. En uke senere dro jeg på ski-samling med skolen. Jeg hadde en positiv innstilling og hadde troen på å fullføre løypen på skitrening og barmarken. Jeg var på samling til sammen litt over en uke. Det gikk overraskende bra, og jeg følte meg pigg og giret hver dag. Siden det har jeg trent kontinuerlig, og kjørt renn. For 1 år siden trodde jeg aldri at jeg skulle klare å fullføre et renn igjen, men i dag står jeg med flere fullførte renn.