Lucie

Vår sønn er i dag en energisk og rask sønn.

For bare 1,5 år siden var situasjon noe helt annet. Tidligere var han en aktiv glad gutt som gikk på ski, løp orientering og likte å være ute i naturen. Rundt fjerde klasse ble klassemiljøet på skolen veldig dårlig. Samtidig økte mengde lekser. For en pliktoppfyllende og grundig gutt som ikke tillater seg å gå ut og leke før alle leksene er ferdige ble det gjerne 3 timer med lekseskriving hver dag. Mens vi foreldre var på jobb og klassekameratene hans spilte fotball foran huset, satt han i timevis med leksene. I denne perioden begynte han å bli ofte syk. Det var ikke noe mere enn vanlige forkjølelser med vondt i halsen eller mageinfeksjoner. Men de kom oftere og oftere. I 5. klasse var han syk kanskje 1 av 3 uker, i 6. var det allerede 3 av 4. Etter 1. skoledag i syvende klasse sa det helt stopp. Han fikk som vanlig veldig vondt i halsen og hodepine, men denne gang gikk det ikke over, symptomene ble bare verre og flere. Etter hvert slet han med konstant sterke smerter, vondt hals, vonde ører, kvalme og oppkast flere ganger daglig. Han var hele tiden trett og ville bare sove. Han ble i flere omganger utredet for det meste, men ingenting ble funnet. Blodprøvene viste at han var på grensen til immunsvikt men endte med beskjed om at dette går vanligvis over etter noen år. Emil orket ingen besøk, selv en halvtime med bestemor på sofa førte til voldsom forverring av symptomene. Vi prøvde desperat å ikke gi helt etter. Emil ble tvunget opp hver morgen og vi prøvde å aktivisere så lenge det gikk. Men allerede før kl. 12 var han fullstendig utslitt og måtte sove til vi vekket ham rundt kl. 17. Så la han seg igjen rett etter kl. 20 og sov til 8 om morgenen dagen etter. Etter et halvt år med vår sønn i sengen begynte vi å vurdere mentale verktøy. Vi fikk høre noen skrekkhistorier og ble noe usikre i starten. Men så bestemte vi oss; vi hadde ikke samvittighet til ikke å prøve dette. Vi tok kontakt med veilederen og allerede dagen etter ringte hun og hadde en samtale med vår sønn. Han var veldig motivert og klar. Han gledet seg veldig, dette skulle han greie. Første del av kurset gikk over all forventning, men vi kunne se at han slet veldig på slutten av 1. dag og på dag 2 ville han ikke stille på kurset. Vi fikk tilbudt om privatundervisning hjemme hos veilederen samme kveld og gjennomførte denne. Vi følte virkelig at veilederen ønsket å hjelpe alt hun kunne. Den tredje kursdagen endte dessverre med at jeg/mor dro alene. Med andre ord ble ikke han så energisk som både han og vi håpet på etter kurset. Men både han og vi forsto at dette var veien å gå, og vi ble veldig bestemte på at dette skulle vi greie. Alternativ var å ligge i sengen i noen år og vente på at det går over… Vi hadde snakket med veilederen og la en plan. Vi skulle skape glede og prøve å aktivisere han så mye som mulig. Vår sønn følte seg mer sliten enn noen gang, men var fryktelig lei av å være dårlig og veldig villig til å jobbe. Men han greide det ikke selv. Fra nå av startet prosjektet. Han var i noe aktivitet hver våken stund. Vi leste for ham, spilte spill, snekret. Spilte badminton i snøhaugene foran huset, luftet naboens gamle hund. De gangene vi tillot oss en liten pause og han satte seg ned på sofaen, ble han med en gang mye verre og alle gamle symptomer kom med full styrke. Han fikk fortsatt sove på dagtid, men dette ble også gradvis redusert, og vi hadde stadige samtaler med veilederen underveis. Etter hvert kunne vi begynne å bevege oss lengre hjemmefra. Til en kafe, til museum, til Ikea for å kjøpe boller, til bensinstasjon for å vaske bil. Bakte vi kake, så gjemte vi mel for å måtte sende han til butikken for å handle. Han greide ikke å gjøre det de andre hadde lært på kurset, så vi prøvde å «lure» hodet og kroppen hans på riktig spor for ham. 3 måneder etter 1. kurs var han så mye bedre at vi avtalte med veilederen at han skulle være som observatør på et nytt kurs. Dette gikk helt fantastisk og etter disse 3 dagene kunne også vi foreldre endelig begynne å slappe litt av. Allerede dagen etter kurset var han på skolen for første gang på 10 måneder. Han greide en time, men etter 2 uker ble dette til en hel skoledag. Han rakk å avslutte skoleåret med å gå på skolen og ferien kunne starte. I løpet av denne var han på bilferie i Europa, syklet masse, løp 11 orienteringsløp og var på en treningsleir. Alt dette med en utrolig glede over endelig å være frisk og kunne være med sine venner. Etter ferien begynte han på ungdomskolen og storkoste seg over det å kunne gå på skole. Hele det siste året har gått over all forventning. Han gjør det bra på skolen og trenger utfordringene han får der. Samtidig må vi passe på at det ikke blir for mye press og lekser og minne ham om at det er viktig å ha det gøy. Og vi er utrolig glade og takknemlige for å ha fått tilbake en frisk og fornøyd gutt!