Tortur

Mai 2007. Jeg har mer eller mindre ligget i sengen i tre år. Det er tre sommerferier. Tre høster. Tre vintre. Tre vårer. Det gjør meg bare så utrolig trist. Det skal bli godt å dø. Godt for meg, men bra for Mikkel, mannen min, også. Han fortjener en ny kone nå. Det er umenneskelig å komme hjem til en partner som alltid ligger i sengen bak en lukket soveromsdør, en som med kun timers mellomrom rapporterer om håp og helvete. Måned etter måned. År etter år.

Stakkars barna mine. Skjønne, gode, fantastiske Sjur og Endre. Sjur er blitt ti år Endre er ni, og jeg har vært syk siden Endre hadde sin første skoledag.

Guttene trenger en mamma. Det trenger ikke være en supermamma. Det trenger ikke være en lykkelig, hjemmebakende femtitallsmor. Bare en helt vanlig mamma. En som kan lage frokost til dem. Hjelpe til med lekser. Høre på historiene deres ved middagsbordet. Være med dem på fotball- og bandytrening, juleavslutning og skolestart.

Snakke og lytte. Smile og le. Bli sint. Være en kjeftesmelle. En mamma.

Jeg er ikke en sånn mamma lenger. Jeg ligger bare helt stille i sengen.

Gardinene er trukket for, dynen er dobbel. Jeg har øyemaske og ørepropper. Jeg tåler verken lys eller lyd. Jeg orker ikke de glade barnestemmene til Sjur og Endre.

Nå hører jeg at en av guttene er ferdig på badet for kvelden og på vei for å si god natt til meg. Det tasser i nakne føtter over stuegulvet, og jeg hører parketten knirke. Han senker stemmen idet han nærmer seg, hvisker. Nesten lydløst går håndtaket ned og han lister seg inn. Det er Endre. Han kryper forsiktig opp i sengen, smyger seg inn under dynen, legger armen over brystet mitt, hånden rundt nakken, hodet helt inntil mitt.

«Gjett hvor glad jeg er i deg,» hvisker han.

Jeg løfter øyemasken og kysser ham på kinnet.

«Herfra til månen,» hvisker jeg tilbake.

«Nei, herfra til månen og tilbake igjen,» svarer han.

Det er de samme ordene kveld etter kveld, og jeg elsker dem. Jeg kommer til å dø. Det finnes ikke noe alternativ, og det er greit, jeg har ikke mer å gi. Legene gir meg ikke noe håp, de har ingen medisin. De sier «det» kan brenne ut. En dag. Kanskje. Brenne ut? Hva betyr egentlig det?

De prøver med symptomlindring, men det virker dårlig. Vær så snill, la meg få en dag uten smerter, bare én eneste dag. La meg få hvile uten at det dirrer i kroppen, uten susingen i hodet. Jeg orker ikke kvalmen som presser seg opp fra magen, gjennom spiserøret og videre forbi drøvelen til jeg brekker meg uten å kaste opp.

La det skje nå, jeg er klar. Jeg fryser, men sekunder senere er jeg glovarm og kaster dynen av meg. Jeg har feber, såvidt. Jeg aner ikke hvor lenge jeg har ligget her i sengen. Ofte aner jeg ikke om det er natt eller dag. Det spiller ingen rolle, natten gir ingen hvile likevel. Smertene mine er ikke verre enn at jeg kan tåle dem, det er bare det at de aldri blir helt borte. Når de dabber litt av, kommer de tilbake med full styrke før jeg vet ordet av det. Varigheten, og den uforutsigbare frekvensen, gjør meg sprø. Som isvann som drypper ned i pannen. Urytmisk. Små stopp, så fullt trykk. Dusj. Høytrykksspyler. Tilbake. Og igjen. Dråper, dusj.

Det er ikke vann. Det er ME-symptomene som herjer i kroppen min.

Hvorfor skulle dette ramme meg? Jeg er Live Landmark, 38 år, journalist, lykkelig gift og mor til to. Høyere utdanning, eget hus, hytte på fjellet. Flatcoated retriever og landsted ved sjøen. Skoleflink, men med realt utagerende ungdomstid. Det skal man jo ha når man er trygg. Med stort sosialt nettverk surfer jeg på en deilig bølge gjennom livet. Til det smeller. En lungebetennelse gir meg «influensa» i fire år.